Sammensurium..

Nå er det en stund siden det er kommet reisebrev fra Malawi. Men nå har Elise og jeg satt oss i restauranten for å ”nerde” litt.

Vi begynner å føle oss ganske så hjemme her nå. De to første ukene med nye opplevelser og inntrykk er nå over. Vi har blitt bedre kjent med både elever, øvingslærere, de herlige folkene som jobber på Korea Garden Lodge og vi vet bedre hva som er forventet av oss. Jeg blir både trist og glad når jeg tenker på at hjemreisen er kun 13 dager unna. Jeg kommer til å savne mye ved dette stedet. Mens vi kjørte mot Lake Malawi i går slo det meg at jeg er blitt utrolig glad i Afrika! Det vakre landskapet, de vennlige menneskene og kulturen de har, er virkelig unik. Hver morgen når vi står opp og går til frokost blir vi møtt med smil og hjertelig hilsen. Det er noe annet i Norge der i alle fall jeg er ellers halvhjertet i møte med andre tidlig på morgenen.. Der har jeg et forbedringspotensiale! 

Etter tur til Lake Malawi i går, så er luften gått litt ut av meg.. Jeg har det bra her nede – spiser bra med mat, sover, slapper av litt i solen og i bassenget. Snakker med de andre studentene og de ansatte. Det er et kjærkomment avbrekk å få være litt alene også. Hvilket jeg var på torsdag. Da hadde jeg behov for å hvile ut litt.. Det blir mye å stadig være sammen i gruppe og på skolen. Er ikke vanlig kost for meg, det.. Men neste dag var jeg fit for fight!

Ellers så har jo helsen holdt seg også, i nesten 3 hele uker. På fredag trengte vi alle å slå ut håret litt. Så da tok vi med sjåføren vår ut på middag på Four Seasons og etterpå gikk vi til utestedet Chameleon. Wow – nesten som et norsk utested, jo! Med DJ og bar med Tuborg, Heineken og Bacardi Breezer. Vi danset masse og var skikkelige bajaser på dansegulvet! Ut og ta en røyk, og da kjente jeg det. Magen var ikke helt på plass.. Satt fem minutter på do – ikke bra.. Så da ble det Imodeum og Idoform på meg og enda et dobesøk før jeg kunne køye. Dagen etter ble det litt flere piller på meg, så da de andre fikk høre hvor mye jeg har tatt, veddet vi på når jeg neste gang må bommelom på do.. He he.. Men bank i bordet – dette er det eneste avviket jeg har hatt m.h.t. min vanlige helsetilstand ellers.

Hjemlengselen meldte endelig sin ankomst også; to og en halv uke etter avreise.. På vei hjem fra taco-middag og fletting hos vår kjære ”extended family” (Per-Øivind og Kristine, Sara og Marthe,) kjente jeg et stikk: Nå skulle Daniel ha vært her hos meg! Så det sier seg selv at telefonregningen blir høy når jeg kommer hjem. Skype har også blitt mye brukt, men internett og strøm er ikke noe man kan ta som selvfølge her nede. Jeg har til og med skaffet meg Skype-kreditt så jeg kan ringe hjem til mor! 

Det er helt sikkert noe mer jeg kunne ha skrevet om denne gangen, men det får jeg ta en annen gang. Dette var nærmest mest for å gi et livstegn fra meg i en noe uinspirert blogg-stund. (Den sola i går var nok litt for sterk – slo meg rett ut!)

Ser dere alle snart – kjære nordboere!

Oh no – it’s raining again, tralalalalala..

Sitter her på rommet og hører regnet tromme på taket. Selvfølgelig begynte det å regne når vi skulle ned til sentrum tidligere og spise lunsj etter skolen. Og jeg som hadde på meg en hvit t-trøye.. Gikk med armene over brystkassa i kryss på vei hjem i allefall. Ikke noe wet t-shirt her i gården..

I dag hadde vi matematikk med barna. Noe annerledes fremgangsmåte på gange-og delestykker. Moro å lære seg. Ungene var kjempeivirge etter å jobbe. Og da de trengte hjelp ropte de ved å si “Madam” – de ville også veldig gjerne at vi skulle rette det også. Det glemte vi i dag – får gjøre det i morgen.  Vi sang sanger med de i dag, da! På både norsk, engelsk og chichewa. Da vi sang det siste verset av “If you’re happy and you know it clap your hands” på Chichewa, brøt de ut i stormende jubel og applaus. Dette likte de!

Og vi sang “We are walking in the light of God” – og jeg fikk den på hodet. Öhrworm, som det kalles, visst. Den skal vi lære! Ellers fikk vi god respons av lærerne som syntes vi gjorde en bra jobb og de sa at elevene likte oss godt! Jeg ble gjort obs på at en av elevene hadde skrevet navnet mitt på et av bokomslagene sine – SONYA, sto det. Kjempekoselig. Vi blir satt pris på her.

Ellers har vi kjøpt tabletter mot Bilharzia i dag og prøvd å klage på det udugelige, inaktive SIM-kortet vi kjøpte her, men det var visst vanskeligere enn vi trodde. Mannen bare henvende oss videre til et ZAIN-hus som vi ikke fant med en gang. VI ga opp og gikk hjem med uforurettet sak. Ellers så har jeg forberedt til engelsk i morgen, og skriver nå denne bloggen. Skal straks ned og spise nok snacks-mat i restauranten.

Tenker på dere som er hjemme i vinteren, er visst kommet mye snø nå – eller kanskje det er smeltet? Savner  kjæresten, pus og OLABUKSER akkurat nå. En STOOOOR hilsen til alle hjemme, mamma og Willy, Daniel, og alle andre – det skal bli moro å se dere igjen og jeg håper at dere har det godt!

Dag 8 – søndag 18/01-09:

Et kort resymé i stikkordform:
- Jeg gikk glipp av frokost, men tok et kaldt pizzastykke. (10.10 våknet jeg.)
- Kjøpte meg kaffe.
- Vasket klær i bøtte nede i hagen her, hang de opp.
- Elise og jeg løp ned til Shoprite i øsende, pøsende regn og gatene flommet over av rødt regnvann! Vann overalt! Moro – nå ble i alle fall klesvaska mi våt!
- Handlet proviant; vann, knekkebrød, vaskepulver, kjeks.
- Så hjem hvor jeg gjorde noen forberedelser til engelsktime i morgen.
- Foreldremøte på Mwenyekondo fra ca. 15-16. Dette foregikk på chichewa og den ene læreren Amithabu hjalp meg med å forklare hva som ble sagt underveis.
- Etter foreldremøte ble vi invitert hjem til rektor John og kona, hans to eldre døtre var også der, henholdsvis 20 og 19 år. Vi ble servert brus, kokoskjeksen som de er så glad i her. (Den er rimelig.) Han hadde satt på musikk (inkludert den sangen de spilte når vi første gang ankom skolen.) Han viste oss en film fra kulturutveksling mellom Zimbabwe, Malawi og Norge (Kjølberg skole) som også hadde gått på TV i Malawi. Samt at vi fikk se bilder fra tidligere år med andre studenter. Det var litt pussig å se Kari på bilder hos John..
- Vi avsluttet dagen med middag på Mamma Mia før vi måtte hjem og forberede mer.
- Resten av kvelden oppdaterte jeg bloggen min. Har funnet ut at det straffer seg å ligge etter, skal prøve å skrive litt hver dag!

Dag 9 – mandag 19/01-09:

Våknet til vår lille morgenfugl utenfor vinduet (bokstavelig talt.) Den fuglen spiller så mange vakre melodier, lurer på hvordan den ser ut? Ikke godt å se i all den bambusen.. Da klokka engang var slagen 6, så var det bare å komme seg ut og spise frokost og smøre med seg en liten nistepakke, som jeg behørig la i den nyinnkjøpte lunsjboksen min. Crispin sto trofast og ventet med bussen kl. 7 og Anne-Kirsti og jeg skulle ha de to første timene våre her i Malawi. Subject: English. Topic: folktales. Vi hadde forberedt oss bra, og var klare til timen skulle starte halv åtte, men det er visst ikke så farlig å holde tiden slavisk her. Elevene må bare skippe den første pausen om man ikke er ferdig med undervisningen. Men det ble jo vi denne gang. Vi startet med innledning om hva folktale er og hva slags ulike typer undergrupper vi har. Deretter fikk ”the learners” (elevene) sitte sammen i grupper og fortelle hverandre en fortelling. Etter det ville vi ha opp noen frivillige til å fortelle sine, og de fleste var tradisjonelle dyre-eventyr om bl.a. hyenen og haren, men en fortelling om Shrek og ”Alice in Wonderland” var det også vi fikk høre.

Så var turen kommet til oss. Vi fortalte historien om hvorfor bjørnen har kort hale, men vi måtte selvfølgelig forklare elevene hva en bjørn, rev og is var. Reven var som en ”wild dog” men bjørnen har ingen jevnbyrdig her i Afrika som barna kjente igjen. Men de klarte fint å kjenne igjen hvilke sjangre de ulike fortellingene var.

Her er det ikke mange elever som rekker opp hånda og stiller spørsmål til det lærerne gjør. Jeg hadde jo i min gjennomgang av definisjonen på folktale prestert å skrive ”Legends OG tradition”, som den ene undergruppen, på tavla. Det er tegn på manglende respekt for læreren om man setter spørsmål til lærerens praksis – kanskje elevene i Norge har noe å lære? Jeg hadde kanskje sett for meg at elevene svarte mer aktivt når vi stilte de spørsmål. Men dette kan jo bero på flere ting. At elevene kanskje ikke skjønte vår engelsk, eller at de ikke er så vant til arbeidsmåten vår, eller rett og slett fordi vi er ukjente og de vet ikke enda helt hvor de har oss. Gode er de i alle fall!

På vei hjem fra skolen så vi at begravelsen som vi hadde sett på vei til skolen fortsatt sto på i landsbyen rett ved skolen. Det var et par menn utkledd med tradisjonelle drakter – maske, hodeplagg og drakter. De danset en tradisjonell dans. Jeg fikk senere høre at det er en stor mann i stammen som har dødd, og dette var hos Chewa-folket. De fleste her i Lilongwe er Chewa. Mens Kimzo, som jobber på hotellet, og som fortalte meg dette, er av en annen stamme et godt stykke herfra. Yazu mener jeg han kalte den. Det er en litt snodig kontrast å tenke på at de holder så godt på tradisjonene sine og sin levemåte, til tross for den moderne verden som presser seg på og som de fleste her deltar i. Men tankegangen er annerledes her. Han hadde også mange spørsmål til oss om hvordan det var i Norge. Og vi fortalte at det ikke er vanlig med utvidede familier, hvilket er vanlig her, og at vi har gratis skolegang, skatt, helsevesen og lav arbeidsledighet. Samt at mange lever et liv uten noen gang å gifte seg. Mange lever også slik at de bygger et liv som gift og venter med å få barn til etter passert tretti, sa vi. Tror han fikk noe å fundere på der. Det faktum at man ikke betaler for bruden, syntes han også var uvanlig. Her bør kvinnene være gift før de er 25 år, sa han. Og hvis de var en belastning for resten av familien, kunne man arrangere et ekteskap for et avtalt beløp. 20 000 kwacha er visst en av de laveste summene i følge han.
Her er det slik at de som har jobb gjerne forsørger flere av barna i slekten, gjerne sin bror eller søsters barn. Arbeidsledigheten er høy, og det er ikke noe trygdevesen som trygder de arbeidsledige. College er dyrt og de fleste har ikke råd. Det er kun tilsvarende grunnskolen som er gratis.
Vel, det er absolutt mange ting vi kan lære av malawierne, som for eksempel at man tar hånd om de som ikke har det så godt, og det faktum at de smiler og er vennlige, til tross for at de ikke har det så lett i hverdagen. Men likevel vil jeg ytre en STOR takk til alle tidligere generasjoner i Norge som har gjort det mulig for meg å gå på skole, leve sammen med en mann som jeg ikke er gift med, og å ha en jobb. Takk for at jeg kan få medisinsk hjelp hvis noe vondt skulle skje meg, og takk for at jeg blir tatt hånd om når jeg blir gammel eller ufør. Fra dypet av mitt hjerte – TAKK!

Dag 6 – fredag 16/01-09:

Elise har bursdag! Dagen startet kl. 6 (5 norsk tid) med at alle, bortsett fra Elise som lå og sov, banket på rom G-38 og entret døren med en haug fargerike ballonger mens vi synger ”Hurra for deg”. Trøtt som en dupp, snur hun seg i senga og blir kjempeglad! Vi tok ho litt på senga der, ja.. Dette hadde hun ingen anelse om!

I dag skulle vi for øvrig følge den kjøreruten til skolen som blir gjeldende videre og observere på skolene i undervisningen. Vi var rimelig spente, både på øvingslærerne og på elevene. Og hvordan det ville være å være der på egen hånd uten Kari eller fredskorpserne.

Vi (Anne-Kirsti og jeg) hadde et lite møte med øvingslærerne Doreen, Stephen, Agnes og Attacia om hva slags forventninger begge parter hadde til hverandre. De første timene vi observerte var engelsk og science and technology, hvilket er et fag som kombinerer mye rart. Det spenner fra temaer som forplantningsorganer og befruktning, til ulike typer maskiner. Snodig.. Det som slo meg er at lærebøkene her er mye mer praktisk rettet enn våre, de i Norge har ikke så mye lærestoff om praktiske gjøremål og det som kan knyttes direkte til dagliglivet. Våre er mer teoretiske og abstrakte, synes jeg. Senere på dagen ”kopierte” vi ukeplan og ”lesson plan” uten kopimaskin, det vil si for hånd. Takk gud for kopimaskin! Mens vi ventet på bussen som skulle komme, var det en samtale – eller tredjegradsforhør, kan vi vel si. Rektoren syntes det var veldig rart at det gikk an å være kjærester og bo sammen, til og med få barn sammen uten å være gift! Hvilket er tilfelle for flere av oss studentene. ”And you even share the love?” spurte han. ”In Malawi we also do that only as a secret.” Sa han og lo. Det er slettes ikke uvanlig med flere koner her i enkelte områder, men mest vanlig er det med extended families hvor man tar til seg flere barn å forsørge. Har man først en jobb, forsørger man så mange som mulig. Veldig bra gjerning! Her har vi noe å lære, mange av oss nordboere.

Senere på kvelden ble det middag på Four Seasons i anledning Elises bursdag. Kjempekoselig sted med en liten dam utenfor restauranten. I denne svømte det et stort krypdyr, en øgle-lignende sak med en blå, splittet tunge. Den dykket etter frosk i dammen. Like etterpå spør Elise meg om hva det var som lå i vannet, det så ut som en blomst, kanskje en nellikblomst. Plutselig beveger det seg raskt bortover vannflaten – det var en STOR edderkopp! Grøss…

Får ikke håpe at man treffer på så mange av de – eller black eller green mamba for den del..

Dag 7 – lørdag 17/01-09:

Planen for i dag er en dagstur til Lake Malawi eller Lake Nyasa som den også kalles. Den dekker hele 1/5 av landet, er Afrikas tredje største innsjø, og grenser til Tanzania og Mozambique. Turen dit skulle ta ca halvannen time, men vi ble stoppet 3 ganger av politikontroll der politiet lette etter feil å gi bot for. Den siste gangen funket ikke håndbrekket, men Crispin (sjåføren) ga politimannen 1000 MK i stedet for å få en bot, og det var tydeligvis helt i orden. Ikke helt standard prosedyre som vi er vant til men…

I mellomtiden snakket den ene politimannen med Per-Øivind (fredskorpseren) og ”Peri” sa at vi andre i bussen alle var hans koner. Vi andre klarte jo selvfølgelig ikke å la være å le og dermed ble spøken hans avslørt… He he..

Vi ankom Livingstonia Beach Hotel etter over 2 timer tortur for min del, tissetrengt som jeg var. Jeg sprang av bussen, fant do, forlot vannet og gikk ut. Åh fy fela, så vakkert! Heaven on earth! Herlig strand, krystallklart vann som nesten kjentes varmere ut enn lufta, og sola stekte. Vi spiste en kjempegod lunsj med Samoosa, kyllingvinger, fries og eplepai til dessert. Mmmmm.. This is luksuslife!

Så fant vi solsenger og lå og sola mens noen lokale menn spilte stedstypisk musikk. Og den som klarte å motstå å bade i den sjøen har jammen sterk vilje! Bilharzia eller ei, bade skulle jeg!

Og så deilig! Spilte volleyball med noen andre mennesker, noen var fra Malawi og andre fra Asia og ymse steder. Moro det også!

På vei hjem stakk vi innom markeder. Jeg fikk byttet bort kapsen min mot en gave til mamma på det ene markedet. Selgeren ville ikke helt la meg gå, før jeg hadde funnet noe som jeg ville bytte den mot. Populært med kaps!

Vi stakk innom et marked til der alle ville ha oss til å gå inn i deres butikk. Hun ene av studentene våre fikk et frieri. Hun spurte om det ikke var nok kvinner her og fikk til svar at han ville ikke ha en afrikansk kone. He he.. Han skrev til og med ned adressen sin til henne, og ga henne noen trefigurer til gave – han gjorde skikkelig kur, gitt!

Vel hjemme på hotellet ble det blogging for harde livet! Måtte jo komme à jour! J

Dag 2 – mandag 12/01-09:

I Afrika! Denne dagen skulle vi opp kl. 7, men hadde selvfølgelig ikke stilt klokka på mobilen, så vi kom ikke opp før kl. 8 her, (norsk tid +1 time.)

Det ble en rask stressfrokost som besto av papaya, juice og kaffe. Deretter ble det buss kl. 8.30, en skrøpelig Mercedes, sikkert fra 60-tallet.

Det ble tur på de to første skolene i dag. Den første vi besøkte var Chankandwe, det er denne jeg skal være på sammen med Anne-Kirsti og de fire FU-studentene. På vei dit kjørte vi inn i en liten landsby. Husene er laget av rød murstein som de fleste har laget selv. Og bølgeblikktak for det meste. Landskapet er masse rød leiresand, grønne sletter og spredte trær. Menneskene er vennlige, spesielt barna løper mot bussen og vinker og smiler. Chandkandwe ligger litt utenfor sentrum og de fleste har ikke sett azongo’er så ofte. (Hvite mennesker.) Når vi kjører inn på skoleplassen, blir vi omtrent omringet av barn. Og som de forgudet å bli tatt bilde av! De stilte seg opp og ekstra stas var det å få se bildet av seg selv etterpå. J Vi ble behørig tatt imot av rektor Christon og lærerne, og vist rundt på skolen. Vi fikk plantet et tre hver, og det hele ble avsluttet med en veldig rørende seanse i ”All purpose Hall”.der elevene hadde afrikansk dans og sang for oss. Mr. Chimpepa tok med alle oss og MIC-folkene på gårtur i landsbyen rundt skolen. Rett utenfor skoleporten sto en gutt som solgte noe, han hadde droppet ut av skolen og ville drive business og forsøkte andre til også å hoppe av skolen, ble vi fortalt. Chimpepa bare ga gutten beskjed om å komme frem til gruppa, og han måtte svare på spørsmål. Han ble på en måte hengt ut foran alle som et dårlig eksempel. Dette er ikke noe vi gjør så naturlig i Norge, tror jeg..

Den lokale MIC-mannen tok navnet på flere elever som ikke gikk på skolen av ulike grunner. Dette for å snakke med de foresatte og få barna tilbake på skolen. Den ene gutten fikk ikke penger av sin storebror til klær slik at han kunne ikke gå på skolen. Det var et sterkt møte med landsbyen og historiene vi fikk høre.

Deretter dro vi tilbake for lunsj på hotellet der vi satt med bena i bassenget og røyka før vi dro videre – det er kontraster her kan man si..

Chatowa var neste skole ut, vi kom inn til rektorens kontor og han ga en ganske så omfattende resultatpresentasjon. Vi fikk et kort besøk i klasserommene. Og så endte de det hele med de samme kokoskjeksen og brus som vi fikk på Chandkandwe mens elevene sang og danset og spilte marimba. Jeg ble veldig rørt når den ene jenta satte seg på en stol rett fremfor oss med et slags strengeinstrument og sang.

Etter dette sa jeg noen ord på vegne av oss studentene og takket for den varme velkomsten og den vakre oppvisningen. Dette hadde de øvd på! J Og jeg ble så sinnsykt fascinert av måten de danser med rumpa og hoftene, skulle ønske jeg kunne danse slik. Jeg gjorde noen forsøk ved bussen før vi kjørte derfra, ungene så på og lo, dette kunne jeg nok ikke. Her må det øves!  

Kort ordbok: moni = hei. Tapiti = hadet. Zikomo = takk. Ine ndine = Jeg er.. Iwe dine = du er..

Dag 3 – tirsdag 13/01-09:

Besøk hos Bambino etter morgenbad i bassenget og frokost. Elise sov som en sten, rikket seg ikke selv om jeg snakket til henne.

Vel ankommet kjente jeg at jeg var litt rystet over skillet mellom fattig og rik på Bambino. Alle snakket mye bedre engelsk der – forbudt å snakke chicwewa. Og den liknet mer en norsk skole. Velutstyrte datarom og klasserom. Og ungene virket velfødde. De har jo rike foreldre, som kan sende barna sine bort på en slik skole. Den er ansett som en av beste i landet. Og det koster ca 3000 kroner semesteret som varer i 4 måneder. Og det er ganske mye her! Sjåføren vår, Crispin, tjener 800 kwacha om dagen som tilsvarer 40 kroner. Og det er nesten bedre enn det rektorene tjener! Skulle Crispin ha sendt et av de 4 barna eller et av de 5 barnebarna på denne skolen i et semester måtte han ha jobbet 75 dager for å tjene inn til dette.

Vi spiste lunsj på Mamma Mia. Delte en pizza på 3 og jeg tok to Carlsberg Classic – sum å betale; 40 kr.

Mwenykondo, som var den neste skolen, kan jeg uten tvil si at ga oss den aller varmeste velkomsten ever!! Alle sto og danset og sang når vi kom. Alle lærerne og skolekomiteen og elever. Alle var så naturlige og lo og virket som de trivdes i hverandres selskap. Meget avslappet atmosfære! Som vanlig ble det omvisning, treplanting og danseoppvisning til slutt, (jeg fatter ikke hvordan de får til den rumpevrikkingen!!) Akrobatikk, humoristisk fremført av elever som hadde en enormt bra muskel- og kroppskontroll! De hoppet gjennom ringer stablet loddrett (disse besto av malte sykkelhjulfelger og ståltråd) og de slo mange saltomortaler!!

Da denne oppvisningen var slutt skulle alle inn og sette seg og få bevertning. Før jeg kom så langt ble jeg omringet av elever – sinnsykt mange elever der, enda mange var borte. 2500 elever totalt ca.

Det var vanskelig å komme seg unna – alle skulle ta meg i handa. En kom sågar fram og ga meg en klem, noe sjenert og nok mest for skøy, de andre elevene lo. J

Noe forfjamset kom jeg meg endelig inn på rommet der de andre satt. Det ble en runde med taler av de ulike representantene (det er gjerne de med status som sitter finest og som taler mest.) Rommet var for øvrig pyntet med noen kreative girlandere i taket som besto å hyssing og farget dopapir dandert rundt hyssingen. Fiffig!

De norske ”bosses” måtte danse litt sammen med staben på skolen, vi studentene måtte danse sammen med malawiere mens afrikansk musikk strømmet ut av spilleren. Moro! Til slutt ble vi spurt om vi var happy; ja, sa vi – then show it, sa de da og satte på en Shania Twain-ballade.. De fleste av oss studentene ble litt rådville da, men gjorde det beste ut av det. Presentasjonen på denne skolen varte i 2 og en halv time, de var veldig glade for å se oss der. Og de hadde virkelig stelt i stand for oss! Vi tok midlertidig farvel etter å ha tatt noen gruppebilder. Denne skolen smeltet virkelig hjertet mitt! Ble så glad i alle sammen og rektor John er bare helt skjønn! Smiler fra øre til øre og er en herlig mann med et varmt hjerte og en vakker sjel!

Dag 4 – onsdag 14/01-09:

Denne dagen dro vi mellom kl. 8 og 9 til SOS Barnebyer. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente meg – men uansett var det bedre der enn det jeg kunne ha forestilt meg. Stor, flott skole, med mange barn som hadde spisefri og de satt ute og spiste nistepakke og koste seg. Og her fortsatte vi å ta bilder av barna med like stor suksess som tidligere. Kommer nok til å ha en drøss med bilder av alle hjerteknuserne! Smelt! Men grunnet nettet her, venter jeg med å legge ut noen inntil videre. Men bare vent! J

På denne skolen hadde de også ulike klasser for barn med ulike behov, hearing impeard og special class osv. Inne hos elevene i special class, var det en skjønn liten jente som jeg tror var psykisk utviklingshemmet. Hun kan ikke ha vært noe eldre enn 8 år. Hun så på meg og var tydelig nysgjerrig. Plutselig kommer hun bort til meg og Kristine fra Fredskorpset og stiller seg midt mellom oss og holder oss i hånda. Ord kan ikke beskrive den følelsen. Herlig!

Omvisningen fortsatte til selve hjemmene for de foreldreløse barna. Husene hadde navn som betydde blant annet kjærlighet og håp og her bor barna, både gutter og jenter, sammen med en mor, som har dette som en heltidsjobb og som bor der sammen med rundt 12 barn som hun har ansvar for under regi av SOS barnebyer. Husene hadde meget bra standard, lyse og trivelige, og det var et velhold område. Når barna blir 18 år kan de flytte til såkalte Youth House mens de fullfører utdannelsen sin. Vi snakket med 2 jenter på 19 år som kunne fortelle at de hadde bodd i barnebyen i hele 12 år! Og de stortrivdes! De vasket sine egne klær, lagde sin egen mat. Og det så absolutt ut som to sunne jenter som jeg tror kommer til å lykkes i livet – takket være alle donasjoner som er gitt til SOS Barnebyer og alle de som gjør en innsats for disse ungene!

DET NYTTER!

Senere på dagen ville flere av oss ta en gåtur til sentrum og markedet og vi trasker av gårde. Vi var en minoritet kan du si.. Markedet var trangt og ikke så veldig innbydende når vi først var der inne. Vi hadde ikke så veldig lyst til å spise på hotellet i dag igjen. Så derfor trasket vi av gårde igjen til noen restauranter som vi hadde hørt om – men det kunne vi ha spart oss. Der vi var fristet det ikke å spise. Det første vi prøvde, var helt tomt. Det var møblert med respatex-bord og bordbrikker på de, og maten kostet halvparten av de prisene som vi vanligvis betaler. Dette + at de slo på lyset da vi kom gjorde at vi gikk videre. Neste sted var ikke bedre – helt forlatt. Den barføtte vakten satt og sov og virket ikke helt ivrig på å slippe oss inn.. Korea Garden – here we come! Again.. He he.. Skal bli godt med hjemmelaget norsk mat igjen! Nam..  

Dag 5 – torsdag 15/01-09:

Da jeg åpnet øynene trodde jeg ikke det ble noe av dagen som vi studentene hadde planlagt.. Det pøsregnet.. Vi som hadde tenkt oss på Sundance Capital – et flott hotell i byen med basseng, massasje og god mat. Jeg var tidlig oppe og fikk ordnet med sjåføren og avtalte ny tid med han. Været lettet heldigvis og vi fikk noen fine timer der. For 500 MK (kwacha) fikk vi solseng, håndklær og ubegrenset tid ved bassenget og i bassenget. Bra service var det også. Snakket med en av de ansatte som het Benson og han var veldig interessert i å snakke om sitt eget land og å lære om Norge. Koselig! Innbyggerne her er alle så imøtekommende, høflige og blide. ”You are most welcome!” er en frase vi hører mye her.

Vi lekte sisten og lekte med ball i bassenget – skyene kom faretruende nær, og akkurat da vi hadde benket oss under parasoller, kom regnet – OG lunsjen! Snakk om timing! He he.. Vi gikk og kikket litt ellers for å handle souvenirer – treting er vi veldig glad i, mye fint her! Kjøpte meg et par fine øredobber til 50 kroner, det er egentlig i dyreste laget sett i forhold til annet her, men men.. I dag er det nasjonal helligdag i Malawi – de feirer frigjøringen, derfor var vi ikke på skolene våre. Men mye var også stengt.. Ble litt lei meg og motløs på kvelden; det er så mye teknisk som ikke fungerer så bra her, ting som vi tar som selvfølge hjemme. Samt at Malerone sikkert spiller inn sammen med alle aktivitetene her. Jeg var noe sliten og lei meg da jeg la meg, og det ble tidlig seng ettersom vi skulle opp kl. 6 neste morgen. Så naturligvis sovnet jeg fort (som vanlig.

Sees i neste innlegg!

Jeg sitter her med et glass rødvin og pledd og vet ikke hva jeg føler for den store reisen jeg skal foreta i morgen.. En reise som varer et døgn og som bringer meg til ukjente trakter..

Jeg har iallefall sørget for å kose meg masse, masse, masse  med min kjære i dag. Vi har vært ute og spist på restaurant og bare nytt hverandres selskap. Forberedelse i form av å teste nyinnkjøpte webkameraer med både skype og msn har både mamsen og Daniel vært med på. Å kunne kommunisere til tross for avstanden, er alfa og omega!

Kofferten står klar, og jeg skal ikke ha glemt noe. Det som enn måtte være glemt, får jeg klare meg foruten. Jeg tror jeg skal være takknemlig for alt jeg har med meg og den overfloden jeg faktisk lever i, til tross for mitt relativt beskjedne månedlige innkomst sett med norske øyne.

Etter det jeg har hørt hittil, har neppe menneskene i Malawi ikke slike midler som jeg har. For alt jeg vet så kanskje jeg blir betraktet som rik? Selv om jeg føler at jeg har begrensede midler, tror jeg nok at jeg vil ha et helt annet syn på det etter å ha møtt menneskene i landet som kalles “The Warm Heart of Africa.” Og det er neppe gradestokken som er skyld i dette tilnavnet. Mon tro hva som gleder menneskene i Lilongwe.. Kanskje de har et helt annet syn på hva det vil si å være rik, enn det vi har?

Jeg håper at de vil dele med seg av rikdommen sin med meg.

Vi skriver 5 januar og røyken fra nyttårsrakettene har såvidt lagt seg.. Som tiden har gått! Det er faktisk virkelig – jeg skal reise til Afrika, til et land sør-øst på kontinentet hvor de snakker chichewa og engelsk og hvor de har en helt annen kultur enn oss. Og ikke nok med det, jeg skal være borte i 5 uker! Jeg kan ikke huske sist jeg var så lenge hjemmefra og i så stor avstand! Spennende, men skummelt..

Det blir tøft å være fra kjæreste og pus, sin egen seng og sine egne omgivelser med kjente og kjære rutiner og omgivelser. Men jeg ville ikke ha gjort det om jeg ikke hadde hatt tro på at det jeg kommer til å erverve på denne turen av inntrykk og erfaringer er verdt det! Betryggende er det jo at det på billetten står tur-RETUR.

Jeg reiser nå på lørdag den 10. januar med et åpent sinn og minst mulig forventninger. Jeg ønsker å bare la inntrykkene komme og bare suge alt til  meg.. Følg med på bloggen så skal jeg dele mest mulig! Satser på å ha noen bilder etterhvert også!

Og ta godt vare på deg selv og de du har kjær – hvis det er innenfor rekkevidde, se gjerne etter mine kjære også siden jeg ikke er der.. TAKK!